Radonsperre kan defineres som en luft- og diffusjonstett barriere som begrenser gjennomtrengning av radon. Radonsikringens begrensning må være tilfredsstillende, slik at konsentrasjon av radon i luften i bygget hvor radonsperren benyttes, ikke overstiger grenseverdier definert av Statens strålevern. I de fleste tilfeller består en radonsperre av en membran av asfalt, plast eller gummi. Radonmembraners fysiske egenskaper, som for eksempel tykkelse, bruddstyrke og evne til å begrense inntrengning av radon, er tilpasset plassering forskjellige steder i grunnkonstruksjonen. Radonsikringens plassering deler radonmembranene inn i tre bruksgrupper – bruksgruppe A, B og C.

Grunnventileringssystem, også kalt radonbrønn, plasseres under bygget og består av rør og/eller radonbrønner. Hensikten med denne radonsikringen er å kunne ventilere bort radonholdig jordluft, dersom det gjennom etterkontroller avdekkes at radonsperren ikke begrenser inntrengningen av radon tilstrekkelig.

Radonmannen er et trygt og kompetent valg ved forebyggende radonsikring.

Aktuelle dokumenter om radonsikring:TEK 17 §13-5. Radon Forskrift og veiledning (PDF)

Bruksgruppe B består av de mest anvendte membranene, og disse plasseres mellom drenssjiktet og gulvet.

Denne type radonsikring gir i de fleste tilfeller svært god beskyttelse av membranen – fordi den ligger i et sjikte bestående av isolerende materialer. I tillegg benytter vi ofte en plastduk for ekstra beskyttelse mot eventuelle betongrester eller lignende. Plastduken fungerer også som et glidesjikt. Selve brønnsystemet plasseres i drenssjiktet under membranen.

I bruksgruppe C plasseres membranen over gulvkonstruksjonen.

Denne plasseringen utsetter membranen for en stor grad av eksponering – hvilket betyr at den må beskyttes med flytsparkel, avrettingsmasse, gulvbelegg eller lignende. Membraner for radonsikring i bruksgruppe C består i de fleste tilfeller av en flytende påstrykningsmembran som tørker og herder, men kan også bestå av prefabrikkert duk.

Bildet viser de tre ulike bruksgruppene for radonsperre.

• Les mer om Bruksgruppe A
• Les mer om Bruksgruppe B
• Les mer om Bruksgruppe C

I forbindelse med behovet for radonmåling og ulike typer radonsikring, kan man oppsøke ulike radonkart. Disse viser hvilke områder som er mest utsatt for radon – men kartene gir på ingen måte noen fasit angående behovet for radonsikring eller ikke. Kartene indikerer bare hvilke områder der radonsikring kan være aktuelt – og hvilke områder som i utgangspunktet har lav radonkonsentrasjon. De kan således verken avkrefte eller bekrefte at radonsikring i gitte områder er nødvendig.

Selv om man arbeider eller er bosatt i såkalte ”trygge” soner, anbefales det alle å måle radon. Denne anbefalingen gjelder uavhengig av hva kartet viser – for å avdekke et eventuelt behov for radonsikring eller -tiltak.

Det bør måles to måneder sammenhengende og i minst to oppholdsrom – eksempelvis stue og soverom. Det er særlig i enebolig, rekkehus eller i de to laveste etasjene i boligblokk det bør måles – for å avdekke behov for radonsikring eller -tiltak.

Byggereglene som ble innført i 2010 (TEK10) har hatt svært god effekt på radon-nivåene i nyere boliger. Eneboliger bygget etter innføring av krav til radonsikring og -forebygging i byggteknisk forskrift (TEK10) har betydelig lavere radonnivåer enn boliger bygget etter det gamle regelverket (TEK97). Gjennomsnittet er nær halvert, og andelen eneboliger over grenseverdiene på 100 og 200 Bq/m3 er redusert med henholdsvis 73 % og 67 %.